Åtte av ti vil reparere. Staten svarer med å regulere fram det de allerede ber om

Omine Warhaug kjøpte et bestemt lim til skoene sine og limte sålen selv. Limet holdt en stund, så slapp det. Bioingeniørstudenten i Fredrikstad forteller NRK at hun reparerer det hun kan, men at produktene stadig oftere stanser henne.

Hun har rett i observasjonen. Spørsmålet er hva hun skal gjøre med den.

Tallene som ikke ble lest ferdig

Forbrukerrådet la i dag fram rapporten Kjøp. Bruk. Kast. Gjenta? Åtte av ti forbrukere opplever at det er for tungvint eller for lite tilgjengelig å reparere ting som går i stykker. To av tre har måttet kaste noe fordi reservedelen ikke fantes. Pris oppgis som den viktigste enkeltgrunnen til at folk lar være å fikse.

Dette er overskriftene. I Forbrukerrådets egen undersøkelse om sirkulærøkonomi står det noe langt mer interessant: 81 prosent kan tenke seg å betale mer for et produkt som varer lenge. 75 prosent kan tenke seg å betale mer dersom gratis reparasjon følger med i prisen. 88 prosent ønsker informasjon om hvor lenge produktet er ment å vare. 83 prosent ønsker informasjon om hvor enkelt det lar seg reparere.

Les de fire tallene om igjen. Fire av fem nordmenn sier de vil legge penger på bordet for holdbarhet. De får den likevel ikke. Dette er ikke en befolkning som må oppdras til bedre valg. Det er et marked med både etterspørsel og betalingsvilje, der kjøperen mangler det eneste han trenger for å handle på den: han ser ikke hva han kjøper.

Du kan ikke kjenne på limfugen gjennom emballasjen. Du kan ikke lese av batteriets festemetode i en nettbutikk. Konstruksjonen viser seg først den dagen produktet svikter, og da har du allerede betalt. Verken latskap eller «drittifisering» forklarer dette. Det er et informasjonsproblem, og informasjonsproblemer har en presis løsning.

Hva regjeringen svarer

Klima- og miljøminister Sigrun Aasland sier regjeringen skal stille strengere krav til næringslivet, bruke hjemlene sine bedre og forsterke innsatsen mot netthandel som Temu. «Vi kan ikke bare be forbrukerne ta bedre valg. Vi må også endre systemet rundt.»

Merk overgangen. Problemet er at kjøperen ikke vet nok. Løsningen er at staten skal bestemme hvordan varen konstrueres, og hvilke varer han i det hele tatt får velge mellom.

Hvem betaler for den innstrammingen? Temu betjener først og fremst folk med lite å rutte med. Å gjøre det billigste alternativet utilgjengelig for miljøets skyld fratar den som har færrest valg fra før det siste han hadde, og erstatter det med en holdbarhetsstandard han aldri fikk stemme over ved kassen.

Forskningen sier noe ubehagelig

Her slutter meningene, og tallene tar over.

I Management Science har Chen Jin, Luyi Yang og Kevin Shang analysert hva slike krav gjør med priser og miljø. Funnet er ikke at alt blir dyrere. Det er verre: virkningen går ikke i én retning. Etter hvert som lovgivningen presser reparasjonskostnaden nedover, kutter produsenten først prisen på det nye produktet og hever den så. Resultatet kan bli det forfatterne kaller et tap–tap–tap: lavere profitt for produsenten, lavere velferd for forbrukeren og større miljøbelastning, til tross for at reparasjon er blitt både enklere og billigere.

Yangs oppfølgingsarbeid viser mekanismen. Når produsenten senker prisen på det nye produktet for å konkurrere mot den nå billigere reparasjonen, gjør han samtidig produktet mindre holdbart. Kortere levetid forsterker priskuttet og trekker kunden mot å kjøpe nytt igjen. Loven mot bruk-og-kast produserer bruk-og-kast, bare via en omvei.

Frankrike innførte i 2021 den reparasjonsindeksen som nå etterspørres i Norge. Merkelappen regnes ut av produsenten selv, etter et skjema fra departementet, med beregningsparametre som ikke er offentlige. Da den franske organisasjonen HOP testet seks produkter uavhengig, skåret fem av dem lavere enn produsenten selv hadde oppgitt. Tilgangen på reservedeler var den posten produsentene overvurderte mest.

Der har man et påbud som virker: det påbyr et tall, og tallet er fra selgeren.

Kostnaden som allerede er her

Det sterkeste argumentet mot den statlige veien står i en norsk rapport, skrevet av dem som ønsker sirkulærøkonomi mest.

Forskningsrådets statusrapport fra i år beskriver det norske reparasjonsmarkedet slik: små foretak med svak lønnsomhet, høye driftskostnader og konkurranse fra tilskuddsfinansierte ideelle aktører.

Staten subsidierer gratis reparasjon og utkonkurrerer dermed verkstedene som skulle leve av å reparere. Så konstaterer den at reparasjonsbransjen er svak, og foreslår mer statlig innsats. Dette er et lukket kretsløp, men ikke av den typen rapporten etterlyser.

Produsenten har rett til å lime

Her må man være ærlig om hva som faktisk er galt, for ellers krever man noe man ikke har krav på.

Et selskap som konstruerer telefonen sin med limt batteri og patentert skruehode, gjør ikke noe galt. Fabrikken er hans. Tegningen er hans. Han har brukt sin tid og sine penger på å finne den løsningen han mener er best, og ingen kan pålegge ham en annen uten å ta noe fra ham. At du misliker valget hans, gir deg ingen rett over verkstedet hans. Det gir deg én eneste ting: retten til å la være å betale ham.

Den retten er større enn folk later som. Den er hele markedets styringsmekanisme.

Men her stanser de fleste forbrukere, og det er her Forbrukerrådets tall forteller en mer ubehagelig historie enn rapporten innrømmer. Fire av fem sier de ville betalt for holdbarhet. De færreste av dem har noen gang sagt det til en selger. De har ikke klaget på limfugen, ikke spurt om reservedeler før kjøpet, ikke returnert noe som gikk i stykker etter fjorten måneder, ikke byttet leverandør og fortalt hvorfor. De har ønsket seg noe i en spørreundersøkelse og deretter kjøpt det billigste i hyllen, og så bedt en statsråd om å ordne opp.

En kjøper som ikke krever noe, får ikke noe. Det er ikke urettferdig. Det er informasjon: produsenten leser tausheten som samtykke, fordi tausheten er samtykke.

Merket som allerede finnes

Men den enkelte kjøperen er svak alene, og det er den ekte innvendingen. Han rekker ikke å skru opp seks vaskemaskiner før han velger én. Skal han vite noe, må noen andre ha undersøkt det først.

Nettopp det finnes allerede, og det ble ikke laget av en stat.

I Østerrike utarbeidet standardiseringsorganet i 2014 et kvalitetsmerke for holdbare, reparasjonsvennlige elektriske apparater. Det heter ONR 192102, og det avgjørende er hvem som skrev det: blant bidragsyterne var R.U.S.Z. i Wien, landets største uavhengige reparasjonsverksted. Folk som hadde skrudd opp titusenvis av maskiner, satte kriteriene for hva som gjør en maskin verdt å skru opp. De fikk en pris for arbeidet i 2020.

Det samme gjelder iFixit, som sammen med TU Delft utviklet sin egen reparasjonsskår. I en gjennomgang av forskningslitteraturen på feltet var iFixits privatutviklede metode brukt i 35 prosent av studiene. Den franske statens indeks lå på 31. Verktøyet forskerne stoler mest på, kom ikke fra et departement.

Skrutrekkeren

Så la oss foreslå det åpenlyse for Norge.

De frivillige som arrangerer fiksefest på Deichman og på minigjenbruksstasjonen på Romsås, har allerede den kunnskapen ingen byråkrat kan skaffe seg. De vet hvilke merker som limer, hvilke som selger deler og hvilke som lar deg vente ni uker på et beslag til fem kroner. De fører allerede logg over hva de åpner.

La dem sette en standard, og la den bære et merke. Skrumerket, om man vil ha noe som rimer på Svanemerket. Skrutrekkeren, om man vil ha noe folk husker.

Reglene må være offentlige, i motsetning til de franske. Kontrollen må være uavhengig av den som selger, i motsetning til de franske. Ordningen finansieres av produsentene som ønsker merket, slik alle sertifiseringsordninger gjør, og et produsentmerke som ikke tør publisere sine egne kriterier taper tillit akkurat like fort som staten gjorde i Frankrike.

Og så, det viktigste: ingen tvinges til noe. Ingen produsent må søke. Ingen butikk må føre merkede varer. Ingen forbruker må bry seg. Merket bærer ingen straff, bare opplysning — og opplysning er alt som mangler, siden betalingsviljen allerede er dokumentert av Forbrukerrådet selv.

Produsenten som limer, får fortsette å lime. Han får bare ikke lenger gjøre det i stillhet.

Dette er svaret på innvendingen om at ingen tør bygge holdbart alene. Samordning er nødvendig, og samordning krever ikke en lov. Den krever et felles, troverdig signal — noe frivillige mennesker har laget om og om igjen, fra børser og handelsstandarder til Svanen selv, uten at noen holdt en pistol.

Ansvaret ingen kan overta for deg

Forbrukerrådet vil også fjerne merverdiavgiften på reparasjon. Det forslaget fortjener støtte uten forbehold. Det dyre ved å fikse noe i Norge er arbeidstimen, og staten legger 25 prosent oppå den. Å slutte med det er ikke et nytt inngrep, men en tilbaketrekning av et gammelt.

Alt annet i denne saken begynner et helt annet sted enn i et statsbudsjett.

Det begynner med at Omine Warhaug bestemmer seg for at hun ikke finner seg i skoen som slipper. At hun sier det til butikken. At hun spør etter delen før hun betaler, ikke etter at sålen røk. At hun velger den leverandøren som svarer, og forteller den som ikke gjorde det hvorfor hun gikk. At hun tar med seg lampen til fiksefesten på Deichman i stedet for å vente på et direktiv.

Ingen kan gjøre dette for henne. En minister kan love det, en rapport kan anbefale det, et påbud kan late som om det er gjort — men vurderingen av hva en ting er verdt, og kravet til den som solgte den, kan bare komme fra den som skal leve med kjøpet. Det er ikke en byrde staten har lagt på forbrukeren. Det er det som gjør ham til noe annet enn en mottaker.

Hun ba aldri om en standard. Hun ba om et lim som holder, og hun sa seg villig til å betale for det. Politikerne skylder henne ikke svaret. Produsentene gjør det — og de svarer den dagen hun, og fire av fem som henne, gjør det klart at de holder øye.