Du er ikke et offer for butikkhyllen. Du er den som bestemmer hva som står i den

Lene Alexandra Øien og Fredrik Hagen vil ha sterkere regulering av usunn mat. Premisset er at butikkmiljøet «overstyrer» oss, at valgfriheten er en illusjon, og at ansvaret derfor må flyttes fra individet til systemet. Men de snur årsak og virkning på hodet. Butikkhyllene speiler ikke en kraft som virker på oss. De speiler hva vi faktisk kjøper.

En dagligvarekjede er ikke en ideologisk aktør. Den er et speil. Den fyller hyllene med det som forsvinner ut døren, fordi alternativet — å fylle dem med varer ingen kjøper — er å gå konkurs. Godteriet ved kassen står der ikke fordi en kynisk plan har plassert det der mot vår vilje. Det står der fordi det selger. Den dagen det slutter å selge, forsvinner det raskere enn noe direktorat klarer å regulere det bort. Forbrukermakten er ikke en teoretisk konstruksjon. Den er den mest direkte makten som finnes i et marked, og den ligger allerede i din hånd, hver gang du passerer kassen.

Tenk på hva som faktisk har skjedd de siste tiårene, uten et eneste lovpåbud. Glutenfrie hyller, havredrikk i hver butikk, proteinprodukter overalt, et voksende økologisk sortiment. Ingen politiker beordret dette frem. Det vokste frem fordi nok mennesker etterspurte det, og kjedene fulgte etter, slik de alltid følger etter etterspørselen. Det samme verktøyet som forfatterne frykter — kjedenes jakt på det som selger — er nettopp det som gir oss makt. Endrer vi hva vi legger i kurven, endrer vi hva som står i hyllen. Det er ikke et fromt håp. Det er hvordan systemet faktisk fungerer.

Forfatterne peker selv på den egentlige løsningen, og går så forbi den. Fredrik skriver at det ble lettere å velge bedre da kunnskapen økte. Nettopp. Det er ikke et argument for regulering — det er et argument mot den. Kunnskap gjør mennesker i stand til å velge for seg selv. Regulering gjør valget for dem. Det første bygger myndige mennesker. Det andre bygger mennesker som venter på at noen andre skal ordne hyllene for dem.

La meg ta den sterkeste innvendingen på alvor. Det vil hevdes at dette ikke er et likeverdig valg — at en industri med milliarder til rådighet for å kartlegge hva som overstyrer metthet og appetitt, står mot en sliten forbruker som tar ett valg av gangen. Asymmetrien er reell. Men forbud fjerner den ikke. Det flytter den bare. Den samme industrien som forfatterne mener overstyrer deg i butikken, er den som har råd til de beste lobbyistene inn mot direktoratet som skal regulere den. Asymmetrien forsvinner ikke når den flyttes fra hyllen til lovteksten — den blir verre, for der har du verken handlekurv eller kvittering å stemme med. Motmiddelet mot ufullstendig informasjon er mer informasjon, åpnere merking, bedre kunnskap tidlig. Alt som gjør den enkelte sterkere. Ikke å frata ham valget fordi han antas å ikke mestre det.

Det vil også hevdes at mitt kosthold ikke lenger bare er mitt, så lenge fellesskapet betaler regningen når jeg blir syk. Men se hva som skjer her. Først gjøres helsen til et felles anliggende. Deretter brukes nettopp det fellesskapet til å begrunne kontroll over hva jeg legger i munnen. Den ene kollektiviseringen avler den neste: hver gang et område flyttes fra den enkelte til fellesskapet, skapes en ny felleskostnad som rettferdiggjør neste inngrep. Slik vokser ufriheten — ikke gjennom ett stort overgrep, men gjennom en kjede av rimelige skritt, hvert begrunnet i det forrige. Den som vil verne om friheten, må se hvor det første skrittet fører, ikke bare om det isolert virker fornuftig.

Og det er her oppfordringen om mer regulering gjør reell skade. Hver gang vi forteller oss selv at problemet er «systemet» og løsningen er «politikerne», lærer vi oss selv hjelpeløshet. Vi flytter ansvaret for vår egen kropp, vårt eget kosthold, vårt eget liv, over til et byråkrati som verken kjenner deg eller bærer konsekvensene av dine valg. Det gjør deg ikke friskere. Det gjør deg passiv. Det erstatter den ene kraften som virker — millioner av mennesker som handler etter eget skjønn — med ventingen på et utvalg, en avgift, en merkeordning som alltid kommer for sent og treffer for upresist.

Ingen avgift har det jeg har: ansvaret for mitt eget liv, og kunnskapen om at jeg bare har det ene. Det er ikke direktoratets oppgave å passe på at jeg lever det klokt. Det er min. Og den dagen nok av oss tar det ansvaret på alvor og lar de usunne varene bli stående, vil hyllene endre seg av seg selv. Ikke fordi noen tvang dem til det, men fordi vi valgte annerledes.

Du er ikke et miljø noe skjer med. Du er et menneske som velger. Begynn å handle som det.