Skatten som krever frukten før treet har båret

En gründer oppdager en morgen at han på papiret er millionær. En investor har skutt inn penger i selskapet han har brukt fem år på å bygge, og verdsettelsen er svimlende. Men selskapet går med underskudd, og investoravtalen forbyr ham å selge en eneste aksje. På bankkontoen har han nok til husleien.

Så kommer skatteregningen. Staten har lest den samme verdsettelsen, og krever sin årlige andel av en rikdom som ikke finnes i kontanter, men i forventning. Gründeren står igjen med tre utveier: ta opp lån med pant i huset, la seg vanne ut av nye investorer, eller pakke kofferten og forlate landet.

Dette er ikke oppdiktet. Det er den daglige virkeligheten for en hel gruppe mennesker som norsk skattedebatt later som om ikke finnes.

Protesten som avslørte premissene

Denne uken trakk analytiker Astrid Hauge Rambøl fra Manifest Analyse seg fra Jens Stoltenbergs skattekommisjon, dagen før det siste planlagte møtet. Begrunnelsen var at kommisjonen lå an til å foreslå store lettelser til de rikeste. Det som var oppe til diskusjon, var en formuesskatt med satser mellom 0,25 og 0,75 prosent og fjerning av dagens verdsettelsesrabatter, et grep som avhengig av bunnfradrag kunne gi mellom seks og tjueto milliarder kroner i lettelser.

I sin avskjed kom Hauge Rambøl med en påstand som fortjener nærmere ettersyn. En superrik elite hadde, sa hun, brukt enorme summer på å etablere et bilde av at formuesskatten tar knekken på næringslivet, «selv om forskning viser det motsatte».

Setningen er bygget for å avslutte en samtale, ikke for å åpne den. Og den fører debatten på avveie. For selv om hun hadde rett i at skatten ikke skader økonomien målbart, ville det ikke avgjøre saken. Et overgrep blir ikke rettferdig av å være lønnsomt. Men la oss først ta henne på hennes eget premiss, for empirien svikter henne selv der.

Det forskningen ikke teller

Argumentet som brukes for å forsvare formuesskatten, hviler på tall som disse: Ni av ti nordmenn betaler den ikke. Av de raskt voksende selskapene som regnes som gaseller, betalte bare fire av ti formuesskatt i 2015, og av dem igjen betalte ni av ti under 25 000 kroner. Tallene er korrekte. De er også et eksempel på en av statistikkens eldste villfarelser: å telle bare dem som ennå er igjen.

For hva ser ikke disse tallene? De ser ikke gründeren som flyttet til Sverige før selskapet ble verdt noe, og som derfor aldri dukket opp i en norsk skattestatistikk. De ser ikke eieren som ble vannet ut til han mistet kontrollen. De ser ikke selskapet som ble solgt til en utenlandsk oppkjøper som kunne by høyere fordi han slapp den norske skatten. Hver av disse menneskene har «løst» sitt formuesskatteproblem på en måte som gjør dem usynlige i nettopp de tallene som senere brukes for å bevise at problemet ikke finnes.

IT-gründeren Sondre Rasch fortalte nylig hvordan formuesskatten tvang ham til Silicon Valley. Slik han beskrev det, var det som å skatte av fremtidig arbeidsinntekt, av penger han ikke hadde, knyttet til aksjer han ikke kunne selge. Han risikerte konkurs i et land som skulle være hans eget. Da han forlot Norge, forsvant han ut av statistikken. Landet hadde løst hans skatteproblem ved å miste ham.

Mekanismen ingen forsvarer

Det avgjørende skillet går ikke mellom rik og fattig. Det går mellom penger et menneske har, og verdier det bare kan ha på papiret.

En lønnsmottaker beskattes av det han faktisk har tjent og fått utbetalt. En gründer med arbeidende kapital beskattes av en forventning, av hva et selskap kanskje blir verdt en gang i fremtiden. Statens egen utredning, NOU 2018: 5, sier det rett ut: formuesskatten kan påløpe selv om eieren mangler likvide midler til å betale den, og kan tvinge ham til å realisere formue han ellers ikke ville solgt. Verdier som var bundet opp i å bygge noe, må rives løs for å betale skatt på at de finnes.

Forskere ved Norges Handelshøyskole har vist hvilket utslag dette gir. Formuesskatten senker de forventede kontantstrømmene for en norsk eier og hever avkastningskravet hans. Følgen er at det samme selskapet er mindre verdt for en nordmann enn for en utlending som slipper skatten. Når en gründer presses til å selge for å betale, er det utenlandsk kapital som kan by høyest. Norsk eierskap forvitrer, ikke fordi norske ideer er dårligere, men fordi norsk lov gjør det dyrere for nordmenn å eie dem. En fersk gjennomgang fra samme miljø peker på det de kortsiktige tallene aldri fanger: lavere risikovilje, et svakere oppstartsmiljø og en gradvis utflytting av eierskap som først viser seg gjennom tiår.

Selv arbeidstakersiden innrømmer halvparten av problemet uten å se det. Når LO forklarer at de rikes formuer ikke ligger i madrassen, men står i aksjer, og at det å selge aksjer er en naturlig del av et eierliv, beskriver de nettopp mekanismen. Spørsmålet de aldri stiller, er under hvilke vilkår salget skjer. Selger eieren fordi han ønsker det, eller fordi staten krever det? Det første er en handel. Det andre er en hånd som lukker seg om noe en annen har skapt.

Den innebygde motsetningen

Her er det verdt å være rettferdig mot den andre siden, for det finnes en reell bekymring bak forsvaret. Fjernes formuesskatten uten at noe annet gjøres, kan enkelte av de aller rikeste ende med å betale påfallende lite, fordi de lever av kapital snarere enn av skattbar lønn. En tilhenger vil peke på nabolandene, som byttet formuesskatten mot arveskatt og høyere eiendomsskatt, og spørre hva som skal fylle tomrommet.

Men legg merke til at også dette forsvaret tar for gitt at svaret må være en ny måte å kreve inn på. Nullskatteyteren er i stor grad en skapning av systemet selv. Den samme kapitalen er allerede beskattet da den ble tjent, beskattes igjen ved gevinst og utbytte, og formuesskatten legger et tredje lag oppå midler som staten alt har tatt sin del av. Problemet Hauge Rambøl vil løse med mer skatt, er delvis et problem skatten har laget. Det er en debatt verdt å ta. Men den må tas med åpne kort, ikke under dekke av at formuesnivå i seg selv er en gjeld til fellesskapet.

For det er her uenigheten egentlig ligger. Tanken om at staten har et rettmessig krav på en andel av det et menneske eier, fordi andelen er stor, hviler på en forestilling om at verdiene egentlig tilhører fellesskapet, og at den enkelte får beholde resten på tålt opphold. Et selskap som er bygget av én manns innsats og andres frivillige kapital, er ikke en felles kake som tilfeldigvis ligger i hans hender. Det er frukten av et arbeid, og frukten tilhører den som bar den frem.

Hvem fruktene tilhører

Til sist handler dette om noe enklere enn satser og bunnfradrag.

En gründer som må ta opp lån med pant i sitt eget hjem for å betale skatt på aksjer han ikke har lov til å selge, eier han frukten av sitt eget arbeid? Eller krever staten en stadig større andel av den, år for år, før treet har rukket å bære, og uavhengig av om det noen gang gjør det?

En stat som beskatter en realisert inntekt, tar sin del av noe som har skjedd. En stat som beskatter formue i arbeidende kapital, tar sin del av noe som ennå bare er en mulighet, og sender regningen til den som har satt alt han eier på spill for å gjøre muligheten virkelig. Den behandler ham ikke som en borger hvis eiendom skal vernes, men som en kilde til inntekter hvis verdi tilhører andre i kraft av at den er blitt stor.

Astrid Hauge Rambøl forlot kommisjonen fordi hun fryktet at de rike skulle slippe for billig unna. Bekymringen for at den med mest skal bære sin del, er gammel og aktverdig. Men prisen for å holde denne ene skatten oppe betales ikke først og fremst av eliten med likvide formuer og dyktige rådgivere, som planlegger seg forbi den eller flytter den ut av landet. Den betales av den unge gründeren som ennå ikke har tjent en krone, og som nå må velge mellom å selge livsverket sitt og å forlate landet.

Å ofre ham i dag for en mer rettferdig fordeling i morgen er å gi opp det forsvaret skulle verne. Den som tar fra ett menneske det han har skapt, for å gjøre regnskapet penere for de mange, har ikke tjent rettferdigheten. Han har bare flyttet uretten et sted hvor den er lettere å overse.

Det er ham debatten later som om ikke finnes. Og det er nettopp derfor han fortsetter å forsvinne.