The Discovery of Freedom, av Rose Wilder Lane

Fra det ovale kontor lyder stemmen til en leder med ambisjoner så store at de tøyer grensene for lov og rett. Han taler til nasjonen og advarer om en stor krise, en tid med harde prøvelser som krever tilsidesettelse av lov og rett. Han advarer om fiender innenfor landegrensene, sabotører, illojale medier og visse etniske grupper, som konspirerer om å ødelegge Amerika. For å redde nasjonen, setter han regler til side, ekspertene blir drenert vekk og erstattet med lojale følgere. Byråkratiet blir gjort om til et våpen, brukt til å monitorere lojaliteten til egen befolkning. Frihandelen blir sterkt begrenset, nærmest kriminalisert, og pressen blir forsøkt sensurert.

En gammel lov fra 1798 blir hentet frem, og tørket støv av, med en stor katastrofe som begrunnelse. Den tillater presidenten å arrestere og internere tusenvis av beboere, strippet for deres rettigheter utelukkende på grunn av deres geografiske og etniske opphav. På forhånd har han forsøkt å pakke høyesterett med lojale dommere, underkue pressen og stemple kritikerne som agenter for fiendtlige makter.Året er 1943, Roosevelt sitter ved makten og Amerika har aldri før vært nærmere en totalitær stat. Det er i denne politiske atmosfæren hvor Rose Wilder Lane publiserer sin bok The Discovery of Freedom.

Igjen ser vi stadig økende totalitære tendenser, både på høyresiden og venstresiden av politikken, og Norge er ikke noe unntak. Og selv om Lanes analyse var forankret i de politiske forhold i USA anno 1943, med New Deal og krigstidsreguleringer, er kjernen i hennes bok av en mer universell filosofisk art. Individets frihet er en naturlov, som blir angrepet av den hedenske overtroen om at mennesket, for å leve trygt og godt, må gjetes av en Autoritet. Dermed blir boken en prisme som kan brukes til å undersøke enhver samfunnsmodell som vektlegger kollektivet over det autonome individ.

Frihetsoppdagelsen

Ideen om individets frihet står stadig svakere i vesten. Den er i disse dager redusert til en subjektiv og livsbejaende selvrealisering, frarevet det ansvaret Lane mente var dens forutsetning. Individet nyter friheten til å velge, mens staten fungerer som en universell forsikringspolise mot feilslåtte valg. Vi ser det når det kommer til høyere utdanning, hvor stadig flere fordyper seg i studier ingen har bruk for, finansiert av et fellesskap som villig bærer risikoen for for valg uten reell avkastning. Fattigdom, avhengig og livstilssykdommer blir i økende grad tolket som systemets feil, en diagnose som krever kollektiv inngripen. Kort sagt, vi har absolutt den frihet til å leve det liv vi ønsker, innenfor statens regulative rammer. Uten at vi trenger å tenke noe særlig over konsekvensene av de livsvalg vi tar.

For ansvar, derimot, finnes ikke lenger på individets nivå. Fattigdom og kriminalitet ser alltid ut til å være systemets feil. Når avisene skriver om overvekt eller spillegalskap, så er individet fanget i sine omgivelser. Ungdomskriminelle hadde vært lovlydige besteborgere, om bare barndommen deres var bedre. Å ta seg sammen, og ta ansvar for sin egen lykke, er sjeldent annonsert som en løsning på problemet. Når vi diskuterer folkehelse og livsstilssykdommer, har det blitt stadig vanskeligere å poengtere at individer må ta et større personlig ansvar for kosthold og mosjon, uten å bli møtt med sterke reaksjoner. Fordi det er ikke noen plass for individets ansvar i vårt samfunn, og da ei heller for vår egen genuine individuelle frihet.

Dette åpenbarer seg lett for eksempel når det er snakk om røyking. Røykere kan ikke ta ansvar for sin egen helse, så staten må ilegge avgifter på tobakk, forhindre oss å røyke innendørs og forby oss å kjøpe røyk (fra utlandet i første omgang). Og begrunnelsen kommer som oftest med en klagesang om at røykere opptar plasser i sykehuskøene: Sosialdemokratiet er et system hvor individets ansvar for eget liv og helse i stor grad overføres til staten. Og skal staten finansiere helsevesenet, må staten også diktere individets livsstilsvalg.

En viss form for liberalitet slapp gjennom på åttitallet. Reagan og Thatcher viste oss veien til et friere samfunn, med færre reguleringer, og mer individuelt ansvar. Det største kollektivistiske (og nødvendigvis feilslåtte) eksperimentet noensinne - Sovjetunionen - falt fra hverandre. Vesten og individet hadde vunnet. Kimene til dette hadde vi sett fra to fronter: Fra den akademiske siden var Friedman og Hayek bestselgende økonomer, samtidig var filosofen og forfatteren Ayn Rand mye lest, og hennes bok Atlas Shrugged var stadig kåret som en av de mest innflytelsesrike bøker langt inn i 00-tallet.

Rose Wilder Lane er kanskje en mindre kjent figur, men allikevel viktig for frihetsbevegelsen. I sin bok “The Discovery of Freedom”, klarer hun å sette et unikt preg på individualismen, og hun forsvarer den på en helt selvstendig og egenrådig måte. Og å lese henne i dag, over 80 år etter at boken ble publisert, er eventyrlig forfriskende. Hun klarer å male et bilde av hvorfor individualismen er livsnødvendig for å skape og leve i et samfunn med åndelig og materiell overflod. Og hun gjør dette med et perspektiv som skiller seg markant fra de mer økonomisk orienterte retningene som senere skulle dominere frihetsbevegelsen.

Nå var riktignok Hayek og Friedman også allergiske mot mattestykker som sådan (i forbindelse med offentlig diskurs). Allikevel, de hadde et sterkt fokus på de økonomiske sidene av frihet, og det føler jeg at de aller fleste liberalister har hatt siden - det er ikke uten grunn at vi kaller det markedsliberalisme. Vi har mistet av syne at individets frihet handler fundamentalt sett om så mye mer enn økonomi. Og man kan beskrive hvordan individuell frihet nødvendigvis fører til mindre fattigdom, og mer velstand, helt uten å nevne penger, kapital, investeringer eller skatter. Og det klarer Lane med glans.

En grunn til at hun i det hele tatt gjorde dette i 1943, var nok fordi hun ikke hadde vært utsatt for de frihetssøkende østerrikske økonomer. Hun skrev sin faste spalte i avisen Pittsburgh Courier, en afroamerikansk avis, hvor hun kom med sine betraktninger om hvordan samfunnet fungerer, ut ifra et rent individualistisk perspektiv. Hun hadde i sin ungdom, som så mange samfunnsengasjerte mennesker, et rent sosialistisk utgangspunkt, men ble overbevist om at kollektivisme var en uholdbar samfunnsmodell ved sine reiser i Europa og Sovjetunionen på 20 og 30-tallet. Hun besøkte blant annet “velfungerende” kommuner, som ble ødelagt av Lenins og Stalins økonomiske reformer. (Så velfungerende som en kollektivistisk kommune klarer å få blitt.)

Resultatet av alle betraktningene hun kommer med i sin avisspalte blir krystallisert i den enestående kampboken som The Discovery of Freedom er. Det er umulig å lese denne boken, uten å få et varig inntrykk av det ansvaret vi individer har, for å leve våre liv til det fulle. For Lane er forholdet mellom individuell frihet og individuelt ansvar et speilbilde av hverandre. Ingen ansvar, ingen frihet - og ingen frihet, ingen ansvar. Individets handlekraft omtaler hun utelukkende som “individets energi”. Du er selv ansvarlig for alle dine handlinger, fordi ingen andre kan være det.

“This is the nature of human energy; individuals generate it, and control it. Each person is self-controlling, and therefore responsible for his acts. Every human being, by his nature, is free.”

• Rose Wilder Lane, I The Situation

Lane starter sin bok ved å angripe forestillingen om at vi trenger en Autoritet for å ivareta vår velferd. Hun tilskriver denne forestillingen til “The Old World” (Europa og resten av verden utenfor USA), restene av en hedensk forestilling om at mennesker må gjetes for at vi skal trives. Hun poengterer blant annet at kommunisme deler liberalismens tro på at alle mennesker er like, og at alle mennesker er brødre, men dessverre lider under feilslutningen om at vi trenger en overordnet Autoritet til å styre alle individer.

“To call these relationships Society, and then discuss the progress of welfare of Society, as if it existed as a bee-swarm does, is to simply escape from reality to fairyland.”

• Rose Wilder Lane, II Communism”

Lane er ingen materialist. For det første er hun kristen, (hun mener at kristendommen er den første bølgen av oppdagelsen av frihet), og viktigere: Hennes kamp for individets frihet handler ikke om materielle goder. Hun poengterer godt at et samfunn som er opphengt i fordelingen av materielle goder, så som et planøkonomisk en, sløser aldri med materielle ressurser. En planøkonomi sløser derimot med tid! Den sløser vekk menneskelig energi, og menneskets liv. De materielle ressursene er kanskje likt fordelt (sett rent bort ifra forfordelingen overfor partikammerater), men individene styrer ikke lenger hva vi skal bruke våre liv til. På den måten sløses det med de viktigste ressursene vi som mennesker har: Evnen til å planlegge, evnen til å forestille oss, og midlene til å kjempe for en annen fremtid for oss selv. Derfor er det en selvfølge at velstanden stagnerer i en planøkonomi: Kun et fåtall mennesker planlegger for fremtiden, i et sentralisert styre, med en meget begrenset innsikt i et hvert individs behov og evner. Og i enhver større organisasjon er kreativitet og tankekraft byttet ut med komiteer og endeløse diskusjoner.

“Since individuals actually control human energy, any changes in its uses can come only from an individual’s efforts, experiments, attempts to create things that do not exist.”

Skulle jeg oppsummert denne visdommen i én setning, ville jeg sagt: “Man kan ikke planlegge innovasjon.” Men selv denne setningen høres mer samfunnsøkonomisk ut, enn formuleringene til Rose Wilder Lane.

Staten som et tvangsorgan

Rose analyserer også rollen og funksjonen til staten. Hun starter med det selvfølgelige: Statens eneste virkemiddel er, til syvende og sist, bruk av tvang. Innsamling av penger til statens funksjoner skjer alltid via tvang. Alle formål staten skal bære ut i livet, må skje via tvang, og ikke frivillighet. Hvis vi ikke følger statens påbud, kommer reaksjonene, kanskje bare som bøter og mulkt i første omgang. Er vi uenige i statens påbud, og nekter å betale, kommer derimot truslene om arrestasjon og fengsling. Uansett hvor velmenende vi måtte være om statens virkemidler: Alt fra gratis barnehager og helse til sponsing av kultur og sport, bak et slikt maskineri finner vi aldri frivillighet. Javisst, valgene er tatt på bakgrunn av demokratisk valgte politikere, men mindretallet som stemte på noe helt annet har aldri et reelt alternativ. Staten regjerer ved hjelp av tvang, hvis ikke er det ikke en stat, men en fritidsklubb.

“In any civilization, the use of force is the whole difference between Government and any other organized group of men. The need for Government is the need for force; where force is unnecessary, there is no need for Government.”

Heldigvis lever vi i dag i et såkalt “liberalt demokrati”, og “liberalt” er stikkordet her. Dette betyr at, uansett hva flertallet måtte stemme på, så har vi (i teorien) en grunnlov som skal sikre grunnleggende rettigheter: Ytringsfrihet, rettferdig rettergang, organisasjonsfrihet. Og denne organisasjonsfriheten gjør oss i stand til å danne de grupperinger vi måtte ønske, for å i fellesskap angripe og løse våre felles utfordringer. Men, vi lever også i et sosialdemokrati, eller i en blandingsøkonomi. Ellers som Rose ville sagt, vi er fremdeles farget av en av den Gamle Verdens hedenske overtro: Troen på at vi trenger en Autoritet for å sikre vår velferd. Sosialdemokratiet skal finansiere helsevesen, barnehager, sport, kultur, og så videre. Store deler av vår fritid er altså finansiert, styrt og regulert av et organ hvis mest grunnleggende funksjon er å anvende tvang overfor sin befolkning.

For å få til en slik massiv statlig organisering, i tillegg til alle de reguleringer som styrer den private eller sivile sfære, kreves et enormt byråkrati. Og dette byråkratiet er en enorm sløsing av ressurser: Ikke bare må vi som jobber i det private næringsliv brødfø disse byråkratene, deres egen innsats blir ikke brukt på produktiv virksomhet! Som Rose skriver om papirbærerne som jobber i statlige og privat byråkratier for å vedlikeholde statens reguleringer:

“These men are a waste of energy in two ways. To live, they must consume the goods that productive men create; and, since they produce nothing, their own energy is subtracted from the amount of available productive energy.”

Men jeg vil også legge til en tredje måte byråkratiet sløser med ressurser: De reguleringer de setter ut til live, er også en ulempe for produktiv virksomhet! Videre poengterer Lane at jo større en organisasjon er, jo mer sløsing tenderer man å finne i denne organisasjonen. Og den største organisasjonen av dem alle, det er jo myndighetene. Hvis en frivillig organisasjon sløser for mye, vil det tape seg på markedet, og konkurrenter kan ta opp kampen. Men, myndigheters virke er basert på tvang, og vil således aldri la seg bekjempe av konkurrenter på et åpent marked. (Man vil dog kunne få en “brain drain”, (mitt notat).)

Det første og andre forsøk på frihet

Der Lane sin bok blir både spennende og underholdende, er når hun prøver å beskrive verdenshistoriens første og andre forsøk på å finne, og etablere, individets frihet. Som Kristen, mener hun at det første forsøket kom med Moses og den abrahamske religion. Allikevel, innsiktene hun kommer med i kapitlene som beskriver dette, er verdifullt også for oss ateister og hedninger. Og observasjonen hennes er rett frem: Mennesker oppfører seg ikke som frø eller maur, vi er ikke celler i en kommune, klasse eller rase. Vi har alle en bevissthet om vår egen individuelle identitet, vår egen selvoppholdelsesdrift, i motsetning til dronene i et bie-samfunn.

Rose sier at Abraham oppdaget dette, men denne kunnskapen alene er ikke nok for å stadfeste frihet. For, samtidig som at vi er våre egne herrer, så har ikke én person nok energi til å skape seg det livet han ønsker. Energien må kombineres med andres energi, vi må anerkjenne et annet faktum, at alle mennesker er brødre. Lever vi i ren anarkisme, får vi aldri organisert oss i større sosiale enheter, bedrive utstrakt handel eller samhandle i fabrikker eller selskaper. Lovmessighet og sosial enhet er livsnødvendig for sosial harmoni, også - eller kanskje i særdeleshet - for hardbarka individualister.

“But pure anarchy can not build cities, nor conduct an extensive commerce, nor develop production beyond handcrafts.”

Lanes beskrivelser av hvordan de abrahamittiske religionene brakte individets frihet på bane, er tankevekkende, men også sterkt polemisk og unyansert. For eksempel når hun påstår at Magna Carta gjenopprettet “trial by ordeal” (OBS finn en historisk unøyaktighet i passasjene som beskriver abraham eller sarasenerne). Hun er rett og slett ingen historiker som veier sine ord med omhu, men en fryktløs polemiker med en klar agenda. Når hun beskriver “sarasenerne” identifiserer hun gjerne en viktig, og historisk oversett, sannhet, men blåser denne opp hinsides alle proporsjoner, stripper den for alle nyanser, og leverer den som en dramatisk påstand ment å sjokkere og overbevise leseren.

“Our cars run, our streets are paved, our houses are furnished and our bodies clothed with things that the Saracens created.”

I Lanes versjon av verdenshistorien, er korsfarerne uvitende og primitive barbarer, som snubler inn i en overlegen sivilisasjon, preget av rikdom, komfort og skjønnhet. Hun beskriver hvordan ridderne nærmest hopper skremt opp, første gang de setter seg på en madrass: Forfjamset av hvor mykt et slikt møbel kan være! Lane’s dramatiske overdrivelser gjør riktignok boken mer underholdende å lese, men det er verdt å bite seg i at man her ikke får noen nøysom korrekt gjengivelse av verdenshistorien. Det ser jeg allikevel ikke for meg at hun forsøkte å levere. Hun klarer allikevel overbevisende å sette likhetstegn mellom frihet og innovasjon.

De hedenske gudene

Gjennom hele boken refererer Lane til de gamle, hedenske (før-kristelige) guder og myter, av den Gamle Verden. Bildet hun portretterer av Europa, er nettopp et kontinent som fremdeles er styrt av gammel overtro. Kanskje i ny drakt, men fremdeles en gammel overlevning. Troen på at vi trenger en Autoritet til å passe på oss, og bestemme over oss, refererer hun til jevnt og trutt. Du finner selvfølgelig denne igjen hos Diktatoren, om det er i Lenin, Stalin eller Hitler. Europa har hatt denne mytiske eneherren gjennom monarkiet i århundrer. Men, hun avskriver også demokratiet som en tilsvarende fantastisk autoritet.

“Demos, The People, was a fantasy imagined by the ancient Greeks, in their search for The Authority that (they imagined) controlled men.”

Hun poengterer at siden “Folket” ikke eksisterer som én entitet, den er satt sammen av individer, så vil ethvert forsøk på å etablere et demokrati simpelthen være et flertallsstyre over et mindretall. (Hvis dette minner om James Madisons tanker om demokratiet i hans skriverier om demokrati versus republikk i Federalist Papers, er ikke det uten grunn: Lane refererer spesifikt til dette essayet.) Demokratiet vil aldri fungere, sier hun, fordi alle mennesker er frie. Det er metafysisk umulig å overføre våres ufravikelige rettigheter til noen utenfor oss selv. Forsøker vi på dette, forsøker vi å adlyde en Autoritet som ikke eksisterer.

Og la meg tilføye her, Lane er veldig god i å legemliggjøre hva som egentlig menes med ufravikelige rettigheter (inalienable rights). Selvfølgelig kan andre utenfor ta fra oss vår mulighet til å handle, og tale, som vi vil. Men ikke uten fysisk makt og tvang. Ikke uten en direkte dissonans mellom vår vilje og vår handling. Ingen kan frata deg dine naturlige rettigheter, men hvis de står uten juridisk beskyttelse, har du knapt noen mulighet til å utøve dem.

“The right to own property is not an inalienable natural right, as life and liberty are. It is a legal right, absolutely essential to an individual’s exercise of his natural rights.”

Og her kommer den liberale rettsordenen inn, som en nødvendig konsekvens av å oppdage en tvingende nødvendig naturlov: Individet er fritt. Juridiske rettigheter er instrumenter som beskytter denne friheten, og de er grunnstenene i ethvert fritt samfunn. De amerikanske grunnlovsfedre stadfestet at ingen myndighet har lov til å ransake eller anholde noen uten lovlig rettergang. Ingen skal settes i fengsel uten en rettssak. Ingen skal bli straffet for kriminalitet begått av andre. Ingen skal bli utsatt for tortur, eller bli nektet å få en jury til å dømme ham. Ingen skal forhindre noens rett til å bære våpen eller til å holde eiendom. Slik kan endelig individet blomstre, i pakt med sin natur.

I et liberalt demokrati, (eller det James Madison kalte en republikk), så kan ikke flertallet gå sammen for å frata individer eller grupper disse rettighetene. Det er ikke slik at dersom flertallet mener at å fremtvinge tilståelser via tortur er greit, så kan staten begynne med denne praksisen. Eller hvis flertallet mener at man skal kunne dømme folk uten rettergang, eller ekspropriere menneskers eiendom, så er det fritt frem for staten å gjøre nettopp dette. I et individualistisk og liberalt styre, så har vi ufravikelige rettigheter, og vi har de juridiske anordninger som beskytter disse. Først og fremst retten til eiendom.

“This is the reason why the counter-revolutionists who are attacking man’s inalienable right to freedom, first attack his legal right to own property. Private property is the first individual right that Lenin, Stalin, Mussolini and Hitler abolish.”

Den tredje revolusjonen

Så hva skal til, for at vi kan oppleve den velstandsøkning vi har sett siden 1600-tallet og frem til nå? Ikke bare anerkjennelsen av at individet er fritt, men også muligheten til å frivillig danne organisasjoner, og samarbeide. Og også, å ha en organisasjon som staten, med tvang som eneste virkemiddel, men som kun går inn for å løse opp konflikter mellom individer og organisasjoner i et ellers fritt samfunn. Altså et samfunn hvor individet har ansvar for sin egen lykke. En slik forordning så vi aldri før den første ordentlige revolusjon, den Amerikanske revolusjonen.

Den består fundamentalt sett av en anerkjennelse om at individets frihet er en naturlov. Friheten er ikke noe vi får i gave av noen Autoritet eller Myndighet. Det er ikke et flertall i et demokrati som gir oss retten til å leve fritt, ytre oss fritt og tenke fritt. Den retten befinner seg inni oss, den er ufravikelig, og alt mobben eller autoriteten kan gjøre, er å hindre oss i å leve naturlig med vår frihet. Den amerikanske revolusjonen startet med en myndighet, verdens første sådan, som ble sterkt begrenset til å bruke tvang overfor enkeltindividet som virkemiddel. Amerikanske myndigheter har ikke tillatelse til å begrense eller tvinge fredelige individer. Statsmakten er for første gang begrenset av en grunnlov, individer er for første gang satt helt fri: Både til å leve sine liv som de de vil, men da også overlatt alt ansvar for å leve gode og anstendige liv. Staten er ingen faderlig autoritet som skal ivareta vår komfort eller sosiale trygghet. Den skal kun beskytte vår frihet til å leve våre liv etter egne ønsker og innfall.

Og så farlig og utrygt dette enn må høres ut som, for en solidarisk sosialdemokrat, i denne frihetens svøpe var det nettopp vi fikk den industrielle revolusjonen! Vi måtte klare oss selv, og vi klarte oss bra. Dette var sannheter som forsvant i USA på 30- og 40-tallet, og som provoserte Rose Wilder Lane til å skrive en bok som The Discovery of Freedom. Amerikanske myndigheter satt japanere i konsentrasjonsleir, Roosevelt forsøkte å utvide høyesterett og ødelegge maktbalansen mellom utøvende og dømmende myndigheter. Føderale styresmakter startet aktiv politisk overvåkning av egen befolkning, inklusive sensur av all internasjonal kommunikasjon. Myndighetene dikterte hva pressen kunne skrive om, under dekke av nasjonal sikkerhet (det var blant annet ikke lov å kritisere “The New Deal”).

Da The Discovery of Freedom ble publisert i 1943, var det bekmørkt. USA var i ferd med å avgudsdyrke de samme hedenske myter som Europa tviholdt på: Diktatoren som redningsmann, flertallets rett til å kontrollere individet. Jeg er overbevist om at publikasjonen av denne boken var en betydelig vekt på skålen for å få vesten over på den frihetlige side. Og jeg er også overbevist om at frihetssiden av vektskålen igjen er i ferd med å tømmes. De samme tendenser til å neglisjere individet ser vi på begge sider av politikken, og frihetssiden er forvist til skammekroken. Skal vi finne veien ut av det autoritære villnisset sosialister på venstresiden og nasjonalister på høyresiden har satt oss i, er The Discovery of Freedom en livsnødvendig fjøslykt.